juli 2011

Om Åse Kleveland

 

 

Hei, venner. 

Jeg holder nå på å skrive et innlegg om noe helt annet enn dette, men når vi først alle er inne på Åse Kleveland (dere snakker vel om henne hver dag kan jeg tenke meg. Det gjør i hvert fall jeg.)

 

Jeg jobber et sted. Jeg vil ikke si hvor, men det er et sted hvor vi selger lyspærer. Så når folk trenger lyspærer, hvor går de da? Jo, til meg, selvfølgelig!

 

Så dere kan TRO jeg datt av min høye hest (som jeg alltid sitter på når jeg er på jobb) da ÅSE KLEVELAND kom for å kjøpe 40 (!!) lyspærer!
Med tanke på at hun kjøpte så mange, så må jo det bety at hun sikkert bare er ute av huset en gang i året så hun skal slippe å møte sånne som meg, og det er sikkert dagen hun må kjøpe nye lyspærer. Og den dagen dette året var det en som meg som stod i kassa. For det var nemlig meg:

(Forresten, om du mot all formodning ikke vet hvem Åse Kleveland er, så ta en titt HER !!) 





Jaja, så sånn gikk det.

Nå skal jeg spise Popcorn!

 

Hilsen Inger





Her om dagen

Hei, venner.

 

En gang for ikke så lenge siden, men ganske, bestemte jeg meg for å gå ut. Da skjedde dette:

 Jeg forstod i det øyeblikket to ting:

1: (Noe jeg ikke husker)

2: At denne dagen ikke kunne bli noe annet enn bra.

Og bra ble den. Ikke at jeg husker så mye av det som skjedde. For jeg husker egentlig bare det med oppkastet.

 Men jeg kan tenke meg at jeg gjorde følgende:

        -      Drakk melk

-      Spiste popcorn

-      Dusjet mens jeg så på film

-      Tok bilde av navlen min

 

Så til noe som skjedde her om dagen.
Jeg var på vei hjem fra Fisk og vilt i Oslo hvor jeg hadde rocket dansefoten og høvlet gølvet hele kvelden.

På bussen steg det plutselig på en mann med et fuglekadaver som har holdt over hodet. Han smilte og sang, og så skjedde dette:

Sånn holdt de på en stund, før han begynte å rope "SOMALIA, SOMALIA!!!", og masse andre ord jeg ikke forstod da jeg ikke prater somalisk, mens han stelte seg oppå to ledige seter så han kunne se utover hele bussen.

To somaliere som stod rett ved siden av meg begynte å le og gjentok noen av ordene han sa, før de snudde seg mot meg og spurte om jeg hadde kamera, for dette måtte filmes. Jeg sa beklager og gikk så av bussen.

Jeg skulle selvfølgelig gjerne ha blitt med den ropende mannen og den furte rasisten videre, men er det noe jeg har lært tidligere, så er det at man bør gå av bussen når man har kommet dit man skal. En gang skulle jeg bare til Sverige, men siden jeg glemte å gå av toget, havnet jeg i Norge igjen. Det var veldig dumt, for jeg hadde ikke råd til en ny bilett. 

 

 

 Hilsen Inger
       



JEG VIL BARE FORTELLE DERE AT DET ALDRI KOMMER TIL Å ORDNE SEG!

 

 

Hei, venner!

 

Er dere av de som går rundt og tror/vet alt kommer til å ordne seg til slutt? Vel, la meg være den første til å si at
NEI, DET GJØR IKKE DET!

La meg fortelle dere en trist historie. En trist historie om verdens mest positive lille jente som mente at aaaaalt kom til å ordne seg.

Og i mange år så gjorde det akkurat det, å ordne seg altså. TRODDE HUN!


Helt til den ene dagen det ikke gjorde det.

Hun hadde blitt 20år og kom ikke inn på den skolen hun ville.
"HMMMMMM!!!!" Tenkte hun. "KANSKJE DET BARE IKKE ORDNER SEG NÅ FORDI DET SKAL ORDNE SEG SENERE! Ja, det må det være."

Men ett forfryktelig år gikk, og ingen ting ordnet seg i det hele tatt. Alt ble faktisk bare verre. Den lille jenta nektet selvfølgelig å innse hun faktisk hadde det forferdelig, mer enn på lenge, så da hun året etter tenkte at "i år kommer det til å ordne seg!", og ingen ting gjorde det begynte hun å lure.. 

Den lille jenta ble mer og mer negativ, og mer og mer deprimert. Hun ble bitter og sur, og til slutt var det ingen som kjente den lille jenta igjen. Hun mistet alle vennene sine, begynte å spise popcorn og la på seg tre kilo.




        Men så skjedde det noe fantastisk!                       

En mail fra en skole hun kunne tenke seg å gå på fikk den lille jenta til å bestemte seg for å ikke være så negativ, og den 20.juli 2011 stod hun opp 0830 selv om hun ikke trengte det(!) for å gå inn på samordnaopptak.no for å skaffe seg en plass. 

Desverre var det førstemann til mølla for de som ville søke, og da den lille jenta ikke klarte å komme seg inn på siden i tide, ordnet det seg ikke likevel. 

Det eneste som kunne hjelpe på stresset, desperasjonen og sinnet som nå oppstod var Flapjacks fantastiske eventyr på Cartoon Network.

 Men det var ferdig etter bare en halv time.       

 

Den lille jenta forstod nå at det aldri kom til å ordne seg, og spiste popcorn og drakk melk resten av livet, ble Norges tjukkeste kvinne og vant mange priser.



Den lille jenta var meg, selvfølgelig.

 

Så hva kan vi lære av denne historien? At det ikke hjelper å være positivt innstilt, for hvis det ikke ordner seg, kommer det aldri til å ordne seg.

 

Hilsen Inger




Kleskoden på Bislett

Hei, venner. 

Jeg kjeder meg så mye at jeg holder på å kaste opp nå. 

Jeg kjeder meg så mye at jeg ikke orker å spille zelda eller drikke melk. 

Jeg kjeder meg så mye at jeg ikke orker å klappe katten. 

Skulle ønske jeg hadde venner, da hadde kanskje noen spurt om jeg ville bli med ut, og kanskje jeg hadde blitt med, for så mye kjeder jeg meg. 

Når moren min drar til Voss klokka 16, skal jeg løpe på polet og kjøpe en flaske vin, komme tilbake til sofaen, drikke den og skrive en bok. Eller se på tv. Det blir nok sistnevnte.

 

En gang da jeg var på polet fikk hun foran meg kjærlighet på pinne fordi hun viste legg uoppfordret - MEN EGENTLGI IKKE! For damen i kassen kremtet, og da sa jenta "ÅJA!", og tok det frem og viste det. Og fikk kjærlighet på pinne.
Så, rett etter altså, kom jeg, som ALLTID viser legitimasjonen min uoppfordret. Hva fikk jeg? INGEN TING!
Ikke et smil engang.


Hvis jeg ikke var så jævlig dårlig på å huske fjes, hadde jeg gjort ett eller annet som kom til å irritere kassadamen hver gang jeg dro på polet. Vet ikke hva, men noe.

 

Jeg har forresten sluttet å gå med genseren med The Simpsons som er i Hollywood på polet på Bislett.
Fordi:

1: ALLE så på meg.

2: Mannen i kassen snakket til meg, sikkert bevisst, som om jeg skulle vært tre år, eller en person i rullestol.

3: Rusmisbrukeren utenfor med =Oslo hadde på seg dress (det er faktisk sant).

Det er tydeligvis kleskode for å i det hele tatt oppholde seg på Bislett, og jeg bor jo her.  







 Hilsen Inger

 



Jeg et godt menneske

HEI, VENNER.

 

JEG ER EN VELDIG GLAD PERSON. OG ET GODT MENNESKE.

HER ER TING JEG LIKER:

- MELK

  - SMÅGODT 



 

- NINTENDO 3DS

 

                - NAVLEN

 

 

 

HER ER TING JEG LIKER MINDRE:

 

- URETTFERDIGHET



- Å VÆRE KVALM

 

Hilsen Inger

Om å drikke Pepsi Max i ensomhet, Kristen-Norge og Zelda i 3D

     

 

Hei, det er meg, Inger.

Det begynner å bli en del år siden min første festivalopplevelse. Navnet Skjærgårdsfestivalen bringer mange anerkjennende nikk i unge kristen-norge, og i 2005 mente foreldrene mine jeg måtte se at kristne også kunne være kule, så de sendte meg dit. Om du ikke har vært på en kristen festival før, så kan jeg fortelle at det er som andre festivaler, bare uten alkoholen. Og en egen camp for satanistene som kommer dit hvert år. Og at ingen gidder å stå under konsertene. 



Jeg orker ikke skrive mer om den opplevelsen nå, annet enn at jeg året etter fikk jobbe som journalist og fotograf i festivalens avis, hvor jeg var så uvitende om bandene jeg skrev om, og så uengasjert at jeg ikke fikk attest fra redaktøren da jeg var ferdig.

Men jeg angrer ikke, kristen musikk er sjeldent noe å skryte av. 

 

 

Siden den gang har jeg vært på Øyafestivalen en gang, hvor det eneste jeg gjorde var å drikke masse øl og sitte på en stein. Det var gøy, og det hadde vært enda mer gøy om jeg ikke hadde sovet så lenge den dagen så jeg hadde fått med meg de jeg egentlig kom for å se. 

 

 

 

Uansett, flere festivalopplevelser enn det har jeg verken hatt før eller siden, så når alle mine få venner koser seg med god livemusikk i festlige lag, sitter jeg hjemme med katten min og drikker Pepsi Max og ser på TLC mens jeg spiller Zelda på Nintendo 3Dsen min.





 

For noen måneder siden meldte jeg meg på P3s "Festivaljomfuer". Dette gjorde jeg selvfølgelig da jeg satt alene hjemme og hadde drukket en flaske vin, så da jeg mange uker senere stod på Clas Ohlson med en hammer i hånda og damen fra P3 ringte og sa søknaden min var kjempemorsom, hadde jeg glemt hva jeg egentlig hadde søkt på, og sa jeg ikke var den de lette etter. Jeg sendte en mail til P3 en uke senere og sa jeg likevel ville bli med, men hvem vil vel ha med en mongo med hammer på festival. Jeg skjønner hvorfor de ikke svarte, bærer ingen nag. Uansett, det siste jeg noen gang vil er å se meg selv i VG med overskriften "Jomfru-Inger til VG: Jeg er ikke jomfru.". Da hadde jeg tatt livet av meg selv. Virkelig. 



Men det hadde jo vært hyggelig dratt ut av Norge for første gang i mitt liv (Bare ljuger, jeg var i Australia en gang, men ble mobbet for det i ettertid, så prøver å glemme det).

 

 

Men om man ikke er på festival, så kan man likevel gjøre festlige ting! Som å kle seg ut som en pose eller lage taco.

 

HAR DERE VÆRT PÅ FESTIVAL, ELLER??

 

Hilsen Inger.      

        



   



 

 

 

hits